Farger og likeverd

Et perspektiv på Hilde Skjeggestads kunst

Etter avsluttet tekstilutdannelse ved kunsthåndverksskolen i Bergen og to år hos Abakanowicz i Polen, etablerte Hilde Skjeggestad seg med eget atelier i 1989. Ganske raskt forlot hun tekstilen til fordel for maleriet, og noen år fremover var det "blåsebildene" som sto sentralt i hennes produksjon. Med fiksersprøyte blåste hun farge blekk - rødt, gult og blått - på papir grunnet med hvit akryl. Blekket ble blåst på slik at runde flekker dannet et geometrisk mønster på flaten. Men flekkene hadde mer karakter av "dotter" enn klart formete sirkler, upresise som de var i konturene. Det var bilder som spilte på spenningen som lå i kontrasten mellom det presise geometriske mønsteret og den flytende karakteren i bildet. Et viktig poeng var også likeverdigheten mellom formene, i motsetning til tradisjonelle bilder der det alltid har vært et hierarki av former. Sånn sett var de antikomposisjoner.

Etterhvert beveget hun seg over mot det mer konseptuelle. Det kom klart frem i installasjonen I det foreliggende tilfelle fra 1992 i hennes atelier i St. Hansstredet i Bergen. BIlder av kunstneratelierer er en utbredt sjangre, ikke minst fra romantikken av i forrige århundre. Og nesten alltid er det det pittoreske rotet som vises farm. Det henger sammen med bohemens inntreden på kunstarenaen i forrige århundre. Men Skjeggestad laget ikke et bilde av sitt atelier, i sin installasjon gjorde hun atelieret som konkret rom til sitt kunstverk. Og det ble et verk fjernt fra bohemens rot og kaos. Gjennom en kombinasjon av lekende fantasi og oppmåling av atelierets grunnplan, vegger og tak, kom hun fram til et slags "kart" over lokalets størrelse i 1:100. Fra dette valgte hun ut et kvadrat som hun overførte til rommet i full størrelse og fylte med fiksersprøytens rosa, gule og blå "dotter", som om det skulle være et ordinært bildeformat. Hun hadde klare regler for hvordan kvadratet skulle integreres i rommet, men på en slik måte at hun ikke kjente det endelige resultatet før prosessen var brakt til ende. Det ga uventede løsninger som skapte spenninger innenfor den store graden av regelmessighet som ellers karakteriserte installasjonen.

Etter å ha arbeidet med konseptuelle prosjekter i noen år, fortrinnsvis som installasjoner, har hun i de siste to årene beveget seg mot et genuint maleri på lerret. Der maler hun bilder som ved første øyekast kan gi assosiasjoner til den konstruktivistiske tradisjonen i malerkunsten; rene og presist definerte fargeflater satt opp mot hverandre. Men i motsetning til konstruktivistene er hun ikke primært opptatt av å skape rom ved å sette flatene i bevegelse; i forhold til hverandre og i forhold til billedrommet. Da får den enkelte flate bare verdi i forhold til andre flater. Skjeggestad vil prøve å gi den enkelte flate, for henne vil det si den enkelte farge, så stor grad av autonomi som mulig. Her ligger én av hennes utfordringer; å skape flater som skal arbeide sammen, samtidig som de skal ha sin egenverdi som flate og farge. Det kan ofte resultere i bilder med en stor grad av flatekarakter, og her ligger en annen av de utfordringer hun har valgt å gå inn i; å skape bilder som tenderer mot det dekorative for så å overvinne faren for å bli ren dekor. Det samme gjelder for valget at "søte" farger. Når malere i dag velger å male rosa og søtt, er det oftest for å flørte med det vulgære. Når Skjeggestad gjør det, er det igjen for å ta opp en utfordring; å legge seg nær opp til det rent dekorative, for så å overkomme det og lage bilder som nok kan være vakre, men uten å bli "pene", og som får kunstnerisk liv fordi fargen er aktiv og fysisk tilstedeværende.

Når Skjeggestad har beveget seg fra det konseptuelle og over mot det rene maleri er det fordi det er her - i maleriet - hun synes hun finner de mest interessante utfordringene. Og utfordringene er hele tiden knyttet til fargen.

Rent visuelt er det et stort sprang fra de tidligere til de senere bildene, og jeg har lagt vekt på spranget, på forskjellene. Men her er også likheter som det er viktig å få fram, fordi de sier noe vesentlig om Hilde Skjeggestad som kunstner. Konseptuell kunst eller rent maleri; hennes interesse, ja fascinasjon, har hele tiden rettet seg mot fargen. Men den trer fram i ren form først i hennes senere malerier.

Hele tiden har det handlet om formers og fargers likeverd, om et slags bildets demokrati - i "blåsebildene" såvel som i hennes senere malerier. Og dypest sett handler ikke dette om farger og kunst for Hilde Skjeggestad. Ethvert fenomen har sin individualitet, sitt eget preg. Og ethvert fenomen inngår i samspill med andre. Det som kan se ut som ren formalisme peker ut mot vår egen verden og mot likeverdige møter mellom mennesker.

Bergen juni 1997

Dag Sveen