Det som ligger meg på hjertet

Å si, tenke og mene at man for alvor jobber med kunst, krever sin kvinne. Kunst er et stort ord, og mange mener mye om hva det skal innebære. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt folk (både innenfor og utenfor kunstsfæren) insistere på å trekke et skille mellom det som er kunst og det som bare ligner på kunst, alternativt gir seg ut for å være kunst. Skal jeg være ærlig, tenker jeg litt sånn, jeg også, selv om det er trøblete.

Jeg hører til dem som har hatt skjellsettende møter med (andres) kunst – både enkeltstående arbeider, kunstnerskap og utstillinger. Det er ikke lett å finne troverdige ord, men det er noe med at jeg har erfart noe oppsiktsvekkende, reelt og viktig. Jeg har vært i enestående tankerom, der ting utspiller seg på en annen måte enn det jeg opplever i det daglige. Et spenn i tanken og i sansningene, utløst av de underligste ting. Det er ikke sånn at jeg vil kalle det som gir meg disse opplevelsene for kunst, mens det som ikke gjør det, ikke er kunst. Det ville være drøyt. Kunst eller ikke kunst er ikke et produkt av hva jeg måtte mene eller føle eller erfare til enhver tid. Men disse erfaringene er det som gir meg interessen for kunst, for å arbeide med kunst. Og da mener jeg både å arbeide med andres og å arbeide med egen. Det har mye av det samme i seg, på godt og vondt.

I det daglige virke som kunstner, er tanken på de enestående øyeblikkene og de viktige arbeidene et tveegget sverd. Det er inspirerende og nødvendig å ha eksempler. Det er viktig å vite at selvfølgeligheter og blødmer kan overskrides og at bildet kan virke. Men ønsket og lysten til å oppnå slående resultater kan kvele de beste anslag. Det er lett å henfalle til løsninger man vet ”virker” og har effekt, fremfor å stå ut med fasene der alt ser håpløst ubestemmelig og retningsløst ut. Sånn som jeg erfarer det, er det essensielle og krevende i det kunstneriske arbeidet, rett og slett å komme til arbeidet og å være i det.

Jeg innbiller meg at alle som arbeider med kunst, ønsker å bidra med noe som er viktig på et eller annet nivå, både for seg selv og andre. Men vi vet med oss selv at kunst har marginal betydning der ute i det virkelige liv. I tillegg er det intern kamp om oppmerksomhet, penger og posisjoner i kunstmiljøet. Mange mener mye om hva som er gangbart og viktig. Kanskje mener mange noe om akkurat det JEG gjør – f.eks. at jeg burde gjøre ting annerledes, fokusere på noe som er mer ”i støtet” eller et eller annet sånt. I mine mørkere stunder er det som jeg kjører et bånd med argumenter for å skifte beite. Jeg kan vakle under andres uttalelser eller antatte synspunkter og glemme det essensielle og særegne med kunst: at det er noe som alltid blir til.

Dette kan høres svulstig ut, men plasserer likevel ting på bakken for meg. Kunst handler på mange måter om å se noe på nytt, om ikke å ta ting for gitt. Det kan komme godt med i mange av livets situasjoner, men i kunsten er det altså en slags grunnbestanddel. Kunst er åpnere og mer bevegelig enn mye annet – både det ferdige arbeidet, og prosessen med å lage det. Det vil si at arbeidsprosessen må forstås som en utforskning av muligheter og utsagn, ikke primært noe jeg skal prestere eller imponere med. Flere har snakket og skrevet om kunst som noe som skapes i møtet mellom ”noe” (kunstobjekt, kunsthandling) og ”noen” (kunstner, betrakter). Sånn sett er alle arbeider til enhver tid (i hvert fall potensielt) gjenstand for nye fortolkninger. Min forståelse og opplevelse av Pontormo, Mona Hatoum eller Morris Louis er basert på min alder, mitt kjønn, min kultur, min kunnskap og min livserfaring. Den kan skille seg vesentlig fra en annens, men er stadig gyldig. I møte med andres forståelse kan den brynes og skifte retning, forandre seg. Kunstteoretikeren Sven-Olov Wallenstein bruker begrepet ”kunst som arkiv”; kunstverket som et sted å hente stoff til undersøkelser, diskusjoner, fortolkning og refortolkning. Det betyr at et kunstverk blir noe nytt i hvert møte, og per definisjon er foranderlig. Dette gjelder for det jeg gjør, og for det andre gjør eller har gjort - også mesterverkene. Jeg får innlemmet meg selv i den veldige kunsten ved å fokusere på det den er til for, på det kollektive brukspotensialet i det som er gjort og som gjøres. Plassere kunsten og oss alle på bakken, der vi hører hjemme.

Selv er jeg overbevist om at de arbeidene som blir stående som viktige og vektige, er produkter av åpen interesse for og vedvarende arbeid med et eller annet - et emne, en problemstilling, en fornemmelse, et fenomen. Jeg tror at vilje til å se på et eller annet fra de fleste kanter (innenfra og utenfra, kritisk og spørrende), bidrar til å gi disse åpningene i arbeidene som gjør at vi andre også kan involvere oss. Å gjennomføre dette i praksis, er ikke fullt så enkelt. Det er krevende at alt er mulig. Det koster å holde ting åpent, og det kan være vanskelig å ta nødvendige valg. For min egen del er arbeidsprosessen i en viss forstand bestandig forbundet med tvil. Jeg er ikke alltid sikker på at ting fører frem, eller om jeg valgte rett ved korsveien for to dager siden. Samtidig vet mitt tidvis rasjonelle hode, at om jeg ikke står ut med det jeg til enhver tid er i, kommer jeg i hvert fall ingen vei, og langt fra til det sterke og tilfredsstillende øyeblikket når noe faller på plass eller et felt åpner seg og arbeidet gir mening. Med årene har jeg fått erfaring med dette. Jeg har vært gjennom mangslungne faser av ulike prosesser, og jeg har overlevd dem alle. Jeg har lært at det er grunn til å tro, og at jeg kan leve med tvil. Uten at enkeltkunstnere på selvstendig basis velger sitt råmateriale og har tillit til egne valg, ville vi ikke hatt det forrådet av kunst som vi har i dag. Derfor er det bare å stå på.

Hilde Skjeggestad, billedkunstner.

KraftVERK er en serie publikasjoner utgitt av Bergen kommune, gjennom prosjektet Kunst, kultur og psykisk helse. Andre bidragsytere i dette nummeret er Finn Skårderud og Gunnar Danbolt. Prosjektleder Livelin Remme.