For en tid tilbake satt jeg sammen med Hilde Skjeggestad i hennes atelier i Bergen, omgitt av flere av maleriene fra hennes siste serie, Befatning med det virkelige kan ikke alltid være ens. Siden jeg etter hvert har blitt godt kjent med arbeidene hennes, la jeg ikke mye vekt på de tilsynelatende monokrome, nærmest blasse fremtoningene. Jeg forventet at en langsom vandring fra det ene bildet til det andre, mens øynene vennet seg til lyset i rommet, skulle få frem de fargene jeg antok bildene inneholdt. Dypt inne i samtalen som vi var, var jeg likevel ikke forberedt på det som møtte meg da jeg etter en stund, uten å tenke over at maleriene hang der, omsider løftet blikket og ble møtt av en eksplosjon av farger.   Les hele teksten her

English version here

Hilde Skjeggestads malerier begynner og slutter med fargen; som sansbar flate og bærende konstruksjonsprinsipp. Fargens omskiftelige natur i møte med gitte sammenhenger skaper muligheten for nyanser og ofte overraskende optiske resultater. Men hvilken posisjon har fargen i kunsten? Kan man stille seg nøytral til den? Fargens virkning på betrakteren handler ofte om gjenkjennelse av noe allerede observert, derav knyttes den til noe formløst subjektivt. Nettopp denne potensielle emosjonelle føringen stiller seg i en nesten suspekt posisjon. Skjeggestads stramme komposisjoner stoler på fargens selvstendighet, til tross for dens uklassifiserbarhet. Les hele teksten her

I det Herrens år 2000, ved inngangen til eit nytt millenium, vart det i det vesle landet Noreg lyst fred over måleriet. Maleriet, vart det hevda, var ikkje lenger jaga vilt, det å måla hadde no vorte den naturlegaste ting i verda. Denne skilsetjande hendinga fant stad i samband med Carnegieutstillinga og eit seminar som hadde fått tittelen "Maleri, naturligvis". Det er likevel ikkje nokon enkel, tilforlateleg fred som no har senka seg. Ingenting tyder på at ein kan halda fram som før, som om ingenting hadde hendt.

Ikkje berre har måleriet, slik Gjesvik gjer greie for, mista den stormaktsposisjonen det hadde i kunsten, men sjølve medieomgrepet er no omdiskutert. Kan ein i det heile nytta ordet medium i dag? Rosalind Krauss snakkar om "the postmedium condition" og meiner stoda i kunsten i dag er kjenneteikna av at grensene mellom del ulike media ikkje lenger har nokon relevans. Kanskje gjev det difor ikkje lenger meining å snakka om "måleri". Korleis har me då, med vitende og vilje, kunna setja i hop ei utstilling på grunnlag av det einskilde faktum at kunstverka er laga av pigment fordelt på ei flate, og at dei ikkje "føresteller" noko? Er ikkje omgrepet "abstrakt måleri" heilt på sida, utafor, eit ekko av ein avleggs diskusjon? Les hele teksten her

Et umiddelbart  møte med Hilde Skjeggestads malerier  gir inntrykk av kjølig luftighet, klarhet og saklighet. Idet tankeprosessen kobles inn er neste umiddelbare reaksjon at dette inntrykket ikke kan være korrekt. For selv om fargeflatene er avgrensede nok, finnes her ikke én ren farge, kun pasteller i ulike blandinger, satt mer eller mindre komplementært opp mot hverandre, uten graderte overganger. "Søte farger" kaller Dag Sveen det i Hilde Skjeggestads katalog fra 1997, og fortsetter: "Når malere i dag velger å male rosa og søtt, er det oftest for å flørte med det vulgære.

Les hele teksten her

Etter avsluttet tekstilutdannelse ved kunsthåndverksskolen i Bergen og to år hos Abakanowicz i Polen, etablerte Hilde Skjeggestad seg med eget atelier i 1989. Ganske raskt forlot hun tekstilen til fordel for maleriet, og noen år fremover var det "blåsebildene" som sto sentralt i hennes produksjon. Med fiksersprøyte blåste hun farge blekk - rødt, gult og blått - på papir grunnet med hvit akryl. Blekket ble blåst på slik at runde flekker dannet et geometrisk mønster på flaten. Men flekkene hadde mer karakter av "dotter" enn klart formete sirkler, upresise som de var i konturene. Det var bilder som spilte på spenningen som lå i kontrasten mellom det presise geometriske mønsteret og den flytende karakteren i bildet. Les hele teksten her

Å si, tenke og mene at man for alvor jobber med kunst, krever sin kvinne. Kunst er et stort ord, og mange mener mye om hva det skal innebære. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt folk (både innenfor og utenfor kunstsfæren) insistere på å trekke et skille mellom det som er kunst og det som bare ligner på kunst, alternativt gir seg ut for å være kunst. Skal jeg være ærlig, tenker jeg litt sånn, jeg også, selv om det er trøblete.

Jeg hører til dem som har hatt skjellsettende møter med (andres) kunst – både enkeltstående arbeider, kunstnerskap og utstillinger. Det er ikke lett å finne troverdige ord, men det er noe med at jeg har erfart noe oppsiktsvekkende, reelt og viktig. Les hele teksten her