Frem til 1997 arbeidet jeg i hovedsak med maleri som installasjon, både i temporære prosjekter og som utsmykninger. Her er noen eksempler.

"Og jeg vet ikke engang om jeg så det, ettersom det ikke lenger var noen forskjell på øynene og det som ble sett." Fra En lidelseshistorie av Clarice Lispector.

En rosa form på ca 4x4 m er malt rett på veggen. Installasjon i BMV Solheimsviken i Bergen, 1993.

Installasjonen er en fusjon mellom to grupper av arbeider; tegninger av atelieret mitt i St. Hansstredet, og "blåsebilder" - malerier der gult, rødt og blått blekk er blåst på en hvitgrunnet flate med fiksersprøyte. Lek med "grunnbestanddelene" i tegning og maleri (de geometriske formene og primærfargene) har vært omdreiningspunkt.

Et kvadrat på 8x8 m er innskrevet i rommet og behandlet som et todimensjonalt maleri. Arbeidet kan både leses som en omdefinering av det stabile kvadratet (som i dette særlige tilfellet får fem og ikke fire rette vinkler), og som en kommentar til modernismens ambisjoner om å utvikle en kunst med universell og absolutt gyldighet på basis av primærformer-og farger.

St. Hansstredet 24, Bergen, 1992.

"I hear it was charged against me that I sought to destroy institutions, but really, I am neither for nor against institutions. (What indeed have I in common with them, and what about the destruction of them?)"

Walt Whitman

210x400, akryl og blekk på papir, 1990.

Arbeidet ble vist i styrerommet i Gamle Norges Bank i Bergen under byprosjektet Mellom Rommene.

Evelyn Holm skriver om dette: "Hilde Skjeggestad var i 1990 initiativtager og medarrangør til Mellom Rommene, en utstilling som over fire dager tok i bruk alle mulige slags ute- og innerom i Bergen (med unntak av tradisjonelle utstillingssteder) for visning av nærmere hundre kunstneres arbeid. I følge Christel Sverre var denne utstillingen "90-tallets mor" i norsk sammenheng.

Hilde Skjeggestads eget bidrag til utstillingen, i styrerommet i Norges Bank, kan formalt sett betegnes som maleri, ettersom bestanddelene var akryl og blekk på papir. Maleriet besto av prikker, eller dotter, i gult, rødt og blått, som var blåst på papiret gjennom en fiksativsprøyte. Et smalt rektangel i hvitt noe over midten av bildet omgjorde dottene til bleke pasteller. Dette var første gang Hilde Skjeggestads "søtladne" koloritt kom til syne for offentligheten. I det pompøse styrerommet, dominert av mørkegrønt, mørkebrunt, rustrødt og gyllent, fungerte fargene som en provokativ ytring, en ytring som ble forsterket av at dottenes enkle og ujevne, tilfeldig fremkommede, sirkulære form korresponderte med de sirlige orientaliserende ornamentene i gulvteppene i rommet. Den bevisste dialogen med rommet rettferdiggjør betegnelsen installasjon, selv om den kunstneriske ytring i dette tilfellet provoserer mer enn den inkluderer og kommuniserer, om ikke så mye i kraft av sin aggressivitet som i kraft av sin humor og respektløshet overfor maktens visuelle tegnspråk."