Nyansenes tilsynekomst

For en tid tilbake satt jeg sammen med Hilde Skjeggestad i hennes atelier i Bergen, omgitt av flere av maleriene fra hennes siste serie, Befatning med det virkelige kan ikke alltid være ens. Siden jeg etter hvert har blitt godt kjent med arbeidene hennes, la jeg ikke mye vekt på de tilsynelatende monokrome, nærmest blasse fremtoningene. Jeg forventet at en langsom vandring fra det ene bildet til det andre, mens øynene vennet seg til lyset i rommet, skulle få frem de fargene jeg antok bildene inneholdt.

Dypt inne i samtalen som vi var, var jeg likevel ikke forberedt på det som møtte meg da jeg etter en stund, uten å tenke over at maleriene hang der, omsider løftet blikket og ble møtt av en eksplosjon av farger. Ikke en Weidemannsk eksplosjon, der farger og stofflighet virker sammen på grunn av de tykt påførte, ekspressive strøkene, og det eksplosive derfor nærmest oppleves som relieffaktig, fysisk og limt til lerret. Snarere var det som om fargene var i ferd med å løse seg fra flaten og fremsto som gasslignende formasjoner svevende i rommet umiddelbart foran den.

-Jøss! ropte jeg, og Hilde bare nikket med et skjevt lite nesten-smil. Jeg aner ikke om hun skjønte hva jeg så. Opplevelsen var selvfølgelig preget av at øynene mine hadde beveget seg fra et intimt lite rom, begrenset til kaffekoppen og personen rett overfor meg, til å ta inn en større del av atelierrommet slik det lå badet i sommerlig ettermiddagslys. Jeg er redd jeg var en lite konsentrert samtalepartner de neste par timene. Blikket mitt beveget seg rastløst i rommet, fra bilde til bilde. Jeg begynte å vandre rundt, og etter hvert som lyset dempet seg, festet de lysende pastellene seg til lerretene, men inntrykket av monokromer kom ikke tilbake.

Maleriene som fremkalte dette inntrykket, inneholder et vell av farger, hovedsakelig dominert av rosa, hvitt og lyseblått, ispedd lyst gult og grønt. De grønne bildene på veggen midt i mot, også de med innslag av flere farger, som gule og brune nyanser i det grønne, fikk ikke denne effekten av fargenes løsrivelse. Der og da tenkte jeg at dette måtte være fordi bildene hadde karakter av jordfarger, men sannsynligvis handlet det om plassering. Lyset falt rett og slett annerledes på den veggen der de hang. Det vesentlige er uansett at det er fargenes visuelle og optiske egenskaper som fremkaller de ulike effektene, og som optiske fenomener knyttes de til og er avhengige av rom, lysforhold og betrakterens persepsjon.

Studier på nært hold avslører en noe annen fysisk realitet ved bildene. Penselstrøk kan så vidt spores her og der, som små forstyrrelser i fargenes flytende overganger, slik de er lagt på hverandre i tynne, gjennomskinnelige lag på ubehandlet lerret. Noen steder får lerretet tre frem uten påført farge, og bruntonene i lerretsstoffet går inn som en del av helhetsinntrykket. For den sløve betrakter med dårlig tid, kan bildene fort fremstå som kjedelige. Men det dovne blikket kan også ha sine fordeler. Med tid og tålmodighet, eller rett og slett en smule passivitet, blir bildene mer og mer interessante. De slutter aldri å forandre seg, men fornyer seg igjen og igjen, sekund for sekund, idet man betrakter dem. Dette er noe som skjer rent faktisk; det er ikke nødvendig med noen teoretisk bakgrunn eller kontekstforståelse for å gripe disse optiske hendelsene. Slik sett er den visuelle opplevelsen knyttet til umiddelbar sansning og skjer forut for språkets definisjoner.

Den franske filosofen Maurice Merleau-Ponty, som har hatt stor betydning for vår forståelse av sammenhengen mellom kropp, sansning, persepsjon og bevissthet, ser det visuelle som en stadig tilsynekomst, noe som alltid er i tilblivelse. Den visuelle erfaringen er, som all persepsjon hos Merleau-Ponty, kroppslig. Denne kroppsligheten kommer også frem i tittelen Hilde Skjeggestad har lånt av filosofen til en av sine serier, For malerkunsten er alltid i det kjødelige. Et sitat som for øvrig er minst like interessant i vår sammenheng når vi tar inn setningsleddet foran: "(...) men malerkunsten er aldri fullstendig utenfor tiden, for den er bestandig i det kjødelige." Tiden er en nødvendig del av tilsynekomsten og forutsetter like nødvendig kontinuerlig endring. Blikket beveger seg  i rommet, og i denne bevegelsen blir blikket en forlengelse av kroppen mot virkeligheten, som er rundt oss, ikke fremfor oss, og som vi derved er en del av, ikke adskilt fra. Blikket er i enda større grad  enn resten av vår sansning selve forbindelsen mellom vår kropp, bevissthet og verden. I følge Merleau-Ponty har det prosaiske blikket allerede tatt inn språkets definisjonsmakt og ser tingene både avgrenset og ordnet i kategorier. Malerens poetiske blikk, derimot, evner å ta inn foranderligheten og tingenes sammenblanding, det som skjer i overgangen mellom oss og tingene. Som tittelen til serien som innleder denne teksten indikerer, kan ikke befatning med det virkelige alltid være ens. I Merleau-Pontys forstand, i alle fall når det gjelder visuell persepsjon, kan befatning med det virkelige aldri være ens.

Hilde Skjeggestad utdannet seg til kunstner i løpet av 1980-tallet, og som flere norske kunstnere av samme generasjon, arbeidet hun de første årene på tvers av materialer og medier. Fra begynnelsen av 1990-tallet utfoldet dette seg særlig i større installasjoner der maleriet og maleriske problemstillinger etter hvert fikk en prioritert plass. Fra slutten av tiåret gikk hun over til å konsentrere seg utelukkende om maleri, men bakgrunnen i installasjon er likevel tydelig til stede. Faktisk kan en usedvanlig klar utvikling spores i overgangen fra installasjonene, der maleri og rom er i dialog eller opposisjon, til de "rene" maleriene, der arbeidet konsentreres om flate, form og farge. Installasjoner inkluderer alltid utstillingsrommet i verket, enten det dreier seg om tradisjonelt gallerirom eller andre inne- eller uterom. Det er spesielt de urene fargeblandingene som spiller sammen med rom og lys i de første selvstendige maleriene, og som gjør at de endrer seg i takt med lyset, men uten å bryte sammen i overgangen mellom dagslys og kunstig belysning. I tillegg fremstår de aldri som helhetlige komposisjoner, snarere som uløste konfrontasjoner. De enkelte fargeflatene står frem som selvstendige, samtidig som en ikke kan unngå å se dem i forhold til hverandre, og det er ikke mulig å bestemme om forholdet dreier seg om dialog eller opposisjon. Snarer oppleves det som en svingning mellom disse idet betrakteren skifter fokus.

En sterk interesse for farge, i hennes egne ord "som tematisk og fysisk omdreiningspunkt", kan spores allerede i installasjonene. I de første selvstendige maleriene og maleriseriene kan vektleggingen på urene farger og disharmoniske konstellasjoner også forstås som en bevisst opposisjon til deler av den klassiske modernismens vektlegging av rene farger og geometri, for eksempel hos Mondrian og van Doesburg. Men bordet - eller kanskje vi heller skal si bildet - fanger. Arbeidene fra og med 2007 fremstår som langt mer autonome enn de tidligere seriene, selv om de fremdeles forholder seg til rom og betrakter på en måte son ikke nødvendigvis tilhører maleriet som medium, i alle fall ikke i snever modernistisk forstand. Først og fremst handler dette om en form for fargens autonomi. Ikke den enkelte fargens autonomi, denne er i Hilde Skjeggestads arbeider for lengst oppløst i fargenes egen evne til oppløsning. Autonomien oppstår nettopp i denne konsekvente konsentrasjonen om fargenes spesifikke egenskaper, forbundet til og avhengig av lys, rom og betrakterens bevegelige blikk. Det som begynte som et brudd med autonomien, har ved en forunderlig magi gjenoppstått som autonomt i Skjeggestads besettelse av og eksperimentering med disse egenskapene. Den uopphørlig skiftende tilsynekomsten krever ikke mer enn at vi gir det litt tid. Om vi gir denne tiden som en bevisst handling eller helt tilfeldig, har ingen betydning. Det som skjer, skjer, aldeles lovmessig, uten at dette skal forringe poesien i bildene eller redusere dem til optiske eksperimenter. Bildene virker; de er ikke bare arbeider; de arbeider.

Maleriene er altså aktive. Arbeidet de utfører, er å bryte ut av sitt eget rom. De kommer oss i møte, og bryter dermed med den autonomien de ellers ville vært fanget i. Ettersom verken virkeligheten eller vår befatning med den noen sinne kan være ens, er det vi oppfatter i dette utbruddet et uendelig skifte av subtile nyanser. Dette virker kanskje ikke som noen stor bedrift i en verden, inkludert en kunstverden, der subtilitet og nyanser tenderer til å drukne i visuell, auditiv og ideologisk støy. Men nettopp derfor trenger vi å la disse arbeidene få lov til å virke. Ikke for å hvile fra støyen, men for å våkne fra den.

Evelyn Holm

Berlin, august 2014