HILDE SKJEGGESTAD
billedkunstner
Theo revisited
Hilde Skjeggestads malerier begynner og slutter med fargen; som sansbar flate og bærende konstruksjonsprinsipp. Fargens omskiftelige natur i møte med gitte sammenhenger skaper muligheten for nyanser og ofte overraskende optiske resultater. Men hvilken posisjon har fargen i kunsten? Kan man stille seg nøytral til den? Fargens virkning på betrakteren handler ofte om gjenkjennelse av noe allerede observert, derav knyttes den til noe formløst subjektivt. Nettopp denne potensielle emosjonelle føringen stiller seg i en nesten suspekt posisjon. Skjeggestads stramme komposisjoner stoler på fargens selvstendighet, til tross for dens uklassifiserbarhet.
Bevisst sin virkelige oppgave
Hilde Skjeggestad plasserer seg i utstillingen i Visningsrommet USF – Bevisst sin virkelige oppgave – med begge øyne åpne i en velkjent fortelling om det abstrakte maleriet under den tidlige modernismen. Mer spesifikt knyttes linjer til den nederlandske maleren Theo van Doesburg (1883-1931) og hans geometriske, konstruktivistiske arbeider fra begynnelsen av 1900-tallet, da det abstrakte maleriet var nytt og løfterikt. Van Doesburg, som også var designer, arkitekt og skribent, var drivkraft bak De Stijl-bevegelsen, grunnlagt i 1917. Piet Mondrian var også en av nøkkelfigurene i De Stijl. Utøvere av forskjellige kunstarter var her forent i visjonen om et forbedret samfunn gjennom forenkling av maleri, møbler og arkitektur til enkle og grunnleggende geometriske komponenter; Qualität im Quadrat. En essensiell struktur ble altså knyttet til etiske fordringer. Det universelle og kollektive skulle balanseres med det spesifikke og individuelle til en konsistent normativ enhet, ved hjelp av ny teknologi. De tidlige modernistene hadde også stor tro på det skrevne ords rolle i å befeste den sosial-utopiske betydningen av den nye kunsten som vokste frem, ikke minst uttrykt gjennom tallrike manifester.
I prosessen med sine nye arbeider har Skjeggestad helt konkret undersøkt et begrenset utvalg bilder av van Doesburg. Hun har analysert størrelsesforhold, komposisjon og fargevalg og malerisk utprøvd variabler over hans bilder, kjennetegnet av en til dels ekstrem reduksjon av billedelementer. Skjeggestads tenkning rundt van Doesburgs bilder og videreføringen av dem innen en samtidig kunstpraksis har sine klare rammebetingelser. Hans posisjon i kunsthistorien blir ikke nødvendigvis betraktet som enestående av Skjeggestad, men han er valgt som representant for en destillert oppfatning av det abstrakte maleriet som nå stort sett er arkivert. Ønsket har ikke vært å prøve å nylese van Doesburgs arbeider for å si noe nytt om dem. Hun har heller betraktet hans produksjon som et relevant nedslagspunkt og en mulig farbar vei inn i det abstrakte arbeidsfeltet. Intensjonen med dette har ikke vært å formulere klare og entydige utsagn, men først og fremst forholde seg intensivt til det visuelle.
Tidslinjer
Fortiden og dens artefakter tilhører oss så lenge vi interesserer oss for den og er villige til å revurdere den. Derfor blir sitatet som strategi, som Hilde Skjeggestad utforsker på grundig vis, en basal manøver. Viljen til å aktivt forholde seg til modernismens retorikk og søke alternative uttrykk i kjølvannet av dette møtet, er et sentralt aspekt ved hennes kunstpraksis. Ved å arbeide i dialog med enkeltverk fremfor hele det mytiske modernistiske landskapet har hun muligheten til å understreke kanskje neglisjerte verdier ved dette kunstuttrykket. Skjeggestad insisterer på reell fascinasjon stilt overfor enkeltarbeider, som for eksempel en Mondrian fra 1920-tallet. Det har over en lang tid oppstått et behov for å distansere seg fra tanken om at disse arbeidene uttrykker en ideell og fjern perfeksjon. Når alt kommer til alt gjør vel mange av disse bildene alt annet enn å slå seg på brystet. En særegen form for krakelert patina og spor etter penselstrøk sørger for motstand mot generalisert historie.
Denne kommenterende virksomheten, som en konsekvens av at all kunst på en eller annen måte fanger opp i seg andre kunstverk, er ikke ny for kunstneren. Hun har i flere andre tilfeller innledet til samtaler med kunsthistorien, ikke minst den amerikanske abstrakte ekspresjonismen på 1940- og -50-tallet. Dette høymodernistiske maleriets retorikk ønsket å overbevise betrakteren om sin storhet, det være seg gjennom voldsomme format eller titler som Barnett Newmans Vir Heroicus Sublimis (Sublim, heroisk mann). Et credo var at kunstneren, og i forlengelse betrakteren, kunne realiseres som sanne subjekter ved å søke vekk fra det forestillende objektet, mot eksistensielle spørsmål i en abstrakt form.
Modernismen har i stor utstrekning blitt problematisert, først og fremst grunnet sin tunge investering i den maskuline kunstnermyten og sin tro på kunstverket som overskridende og universelt. Samtidig ser vi at flere kunstnere i dag på forskjellig vis arbeider med dette materialet, eksempelvis utforsker Ane Hjort Guttu modernistisk skulpturhistorie. Den autonome formalismen har blitt vurdert som tom estetikk uten sosial relevans. Kanskje nettopp derfor er dette feltet interessant å entre, dels for å teste sannhetsgehalten i denne påstanden, dels fordi det innebærer et valg som ikke er innlysende og friksjonsfritt.
Romliggjøringer
Det serielle arbeidet Utdrag (2000) baserer seg på avgrensede fargeflater preget av skarphet, men også vagt organiske former. Dette arbeidet er delt i syv uensartede lerreter som kan settes sammen på forskjellig vis. Gjennom den horisontale utstrekningen innføres et temporalt aspekt; arbeidet utfolder seg i sekvenser. Fargenes optiske virkning og illusoriske, skiftende natur – i enkelte tilfeller nesten lysende eterisk – blir i flere tilfeller påfallende fysisk.
Statements of profoud feeling, fra året etter, bygger i likhet med det nye Uten tittel på en lignende sammensatt komposisjon. I motsetning til Utdrag finner vi i disse to arbeidene en rasjonell, kvadratisk struktur. Begge består av ni ganske små lerreter i fallende/stigende format, med felles øvre kant. Den lett klissete pastellorienteringen vi finner i Utdrag er her erstattet med mer jordlige farger, noe som skaper en meget annerledes jordnærhet. En annen påtagelig forskjell fra Utdrags finslighet er også et mye mer stofflig preg; materialet synes matt og grovt, nesten skittent – i likhet med mange av maleriene som legger seg i flukt med van Doesburgs kunst.
Konstruksjoner
Den konstruktivistiske tradisjonen, som Hilde Skjeggestad først og fremst har forholdt seg til i prosessen forut for utstillingen, har det geometriske som fellesnevner. Maleriene til en tidlig modernist som van Doesburg hadde som oftest et ganske lite format, mer eller mindre kvadratisk, og flere av Skjeggestads approprierte og omformede versjoner følger dette formatet. I andre tilfeller har hun valgt ut partier av en van Doesburg-komposisjon og i sin egen versjon blåst dem opp på større lerreter.
I Bevisst sin virkelige oppgave har Skjeggestad i et unntak fra tilnærmingen til van Doesburg gått tett inn på en Mondrian-komposisjon og vridd på hans utstrakte bruk av primærfarger. Fargespekteret er endret til varm gult preget av bevegelighet. Dette var en av Mondrians komposisjoner som han viste i diamantfasong, hengende på spiss. Diagonalen som billedlig element i kombinasjon med horisontaler og vertikaler i samme bilde var et spørsmål som førte til kontrovers mellom Mondrian og van Doesburg. For Mondrian var både primærfargene og de vertikale og horisontale linjene et bilde på en absolutt stabilitet og åndelig orden som bare kan uttrykkes i kunsten; den rotete hverdagens motsats. Ustabile linjer brakte med seg ukultur. Van Doesburgs anvendelse av destabiliserende diagonaler tematiseres dermed indirekte i dette arbeidet. I van Doesburgs bevisste valg av diagonalen kan man kanskje finne en spire til samtidskunstens orientering mot ufullkommenhet og dagligliv. Det finnes egentlig ingen virkelig oppgave som overgår alt annet per se.
I Konstans, et større arbeid med fortettede geometriske strukturer, setter Skjeggestad i gang et avansert spill mellom harmoni og uro. Hun har anvendt et strikt motiv fra van Doesburg og mangedoblet det på samme lerret i forskjellige varianter og med andre fargekoder, men har fastholdt motivets grunnstruktur. Resultatet av dette møysommelige arbeidet er voldsomt komprimert og pågående, fargefeltene pusher seg frem i et intenst oppmerksomhetsjag. Dette bildet er overmettet, det bikker nesten over av formalt innhold. Arbeidet skaper assosiasjoner til utsnitt av hyperforstørrede piksler og tekstiler som quilts, og avslører i nærstudier fine, poetiske overganger. Denne sammenhopningen med bakgrunn i en opprinnelig og historisk ønsket orden handler også om en mistet tro på det unike kunstverket. Ved gjentagelsen innen samme komposisjon bringer Skjeggestad van Doesburgs verk inn i et reproduktivt rammeverk.
Geometrien danner her en skjerpet grunnstruktur for Skjeggestads fargekart. Noen av fargene er flyttet direkte fra van Doesburg; men de flest er transformert eller skiftet ut med langt mer ambivalente valører. Variasjoner over resirkulerte former og farger finner vi også i Diplopi – to bilder i en ufullstendig speiling av hverandre - som fordyper seg i geometriske konstellasjoner. Deres figurer påminner om flaggstrukturer og bildene har et monumentalt preg. Samtidig skaper en egen dynamikk visuelle uroelementer. Den ordensfikserte geometrien påpeker sine egne blinde punkter og blir en ambivalent størrelse.
Gul gyldighet
Absolutt gyldighet er en serie som består av seks arbeider i gult. Enkelte av dem refererer nokså eksplisitt til van Doesburgs komposisjoner. Tittelen alluderer til en modernistisk tankegang og er hentet fra en bok om de Stijl. Alle disse store lerretene har en lysende og intens kvalitet. Motivisk spenner de fra geometriske ruteformer til flammeaktige, myke og organiske komposisjoner. Fargene går ut i rommet, mot betrakteren. Det er stor aktivitet i disse bildene, som paradoksalt nok både oppleves som avklarede og rastløse. De er energiske, men holdes i sjakk. Maleriene har i tillegg en distinkt mystisk og oppslukende kvalitet, parert med en tilforlatelig dagligdagshet; både immateriell og jordnær.
Den gule fargens konnotasjoner bidrar sterkt til det todelte inntrykket, med sin likhet med gull og hellighet på den ene siden og kvikk munterhet på den andre. Gult er kjent for sine intellektuelt stimulerende egenskaper og relateres til egenverd i fargesymbolske termer. Samtidig knyttes den til sjalusi og misunnelse. Gult opptrer sjelden i ren form hos Skjeggestad, de gule tonene heller mot grønt, rødt og brunt. Det gule innbyr til utforskning av visuelle randsoner.
Fargekoder
Denne lille utlegningen om en enkelt farges kompleksitet bringer oss over til det punktet der vi begynte; ved fargen som midtpunkt i Hilde Skjeggestads kunstproduksjon. Rødt, gult og blått utgjorde den foretrukne palett for de nederlandske malerne – de rene og ubesudlede fargene. Primærfargenes forrang har i etterkant blitt utkrystallisert av en rekke kunstnere; et berømt eksempel er Barnett Newmans Who´s Afraid of Red, Yellow and Blue?. Skjeggestad beveger seg også i dette fargelandskapet med In painting colour is the only truth 1, et tredelt arbeid på smale, rektangulære lerreter. Igjen vektlegger hun fargens materialitet og tekstur. Overflatene er grove og kornete, med en mettet tørrhet. Disse maleriene er på sett og vis monokrome. De har hver sin dype farge som tenderer mot en nesten avgrunnsdyp utgave av primærfargene, det røde minner eksempelvis om okseblodglasur. Kunstneren har arbeidet seg frem til resultatene ved å lagvis legge oppå hverandre henholdsvis blått; blått og rødt samt blått, rødt og gult. Hver av primærfargene reproduserer seg selv i en ny versjon med bakgrunn i en mikset urenhet.
Denne lagvise praksisen berører også involveringen med kunsthistorien i Skjeggestads malerier. Hun befatter seg med en type appropriering som ikke først og fremst er kontekstuelt eller verbalt betinget. Hun henvender seg til van Doesburgs arbeider verken for å kritisere eller kopiere, snarere for å insistere på en viss historisk kontinuitet som overskrider tanken om fiksert opprinnelse og statisk eierskap. Samtidig er hun fullstendig klar over hvilke idealer som nødvendigvis må briste. Hennes malerier tematiserer produktivt en gang rene flater som ikke lenger lar seg vedlikeholde.
Line Ulekleiv
Line Ulekleiv (f. 1974) er freelancer og aktiv som skribent og kritiker. Hun er utdannet kunsthistoriker ved Universitetet i Oslo (2001).